kristinskaare.no
Barokk og varm hyllest
KOM!
Nye dører og ører åpnes inn til Allan Edwalls særegne univers.
Silt gjennom Øystein Røgers sinn, Per-Olav Sørensens regi, Øivind Bergs gjendiktning og tre musikeres fenomenale arrangementer, får Allan Edwalls relativt ukjente tekster og melodier nye og dramatiske dimensjoner i "Kom!".
Trubadur.
Skuespiller, dramatiker og visedikter Edwall (han døde for ti år siden) kom rett ut av den svenske trubadurtradisjonen, kanskje spesielt den samtidig så såre og hardbarkede Vreeswijk-varianten. I den musikalske nytenkningen til Kristin Skaare (all verdens tangenter og trekkspill), Geir Sundstøl (gitarer, banjo, munnspill m.m.) og Erland Dahlens silkemyke slagverk, går det heldigvis mer i melankolsk Jaques Brel og rocka Tom Waits enn i svensk midtsommeraften på skjæret.
Først og fremst er det musikernes eget klangbilde, selvfølgelig, utsøkt tenkt og spilt enten det går i sorgtung, melodisk pianissimo, i disharmonisk bitre skjærebrennertoner eller med ironisk sideblikk på løgnen om kjærligheten - som igjen utløses i opprivende rop om nærhet. Ordene løftes opp og frem, musikernes lydhørhet blir en del av tekstene. (Unntatt de gangene lydstyrken truer med å kvele valørene. Hva er det med lydfolk for tiden - hvorfor må de kjøre spakene så langt opp alle sammen?)
Bakrus.
Det begynner med en gigantisk, dødelig bakrus, en skallebank med renters rente og store innskudd av smerteilinger på publikums minnekonto. Det ender med et oppreist mannfolk i skjorte, vest, dress, slips og hatt, på vei ut i dagslyset igjen etter livets store selvoppgjør. Om han våkner opp i morgen (og i overmorgen) i samme tilstand av alkoholisert helvete, for så igjen å måtte drikke seg opp i stående stilling, nok en gang ta selvoppgjøret før han kommer i klærne og går ut i dagen - se, det kan vi velge.
Edwalls eget harde liv gir nok en pekepinn, og gjennom deler av hans verk har Øystein Røger gitt ansikt og kropp til mannlig bitterhet, selvmedlidenhet, bondeanger, en kjærlighetssult som alternerer mellom ømhet og kvinnehat, lengsel og forakt, innbakt i barokk humor, enorm ensomhet, og en like uslukkelig sorg som den uslukkelige tørsten.
Enkelt og ekte.
Uttrykket "å granske hjerte og nyrer" får en ny dimensjon her: sjelden visualiseres vel menneskelivets forgjengelighet (og kjærlighetsdøden) så sterkt som i Øystein Røgers barokke fremstilling av alle fordøyelsessystemets detaljer. Som den bakfulle "mannen i rommet" er han i det hele tatt prektig opphengt i detaljer - noe skal jo en drukkenbolt ha kontroll over - hvor mange cm hans seng er, hvor høyt det er under taket i hans elendighetens bolig, tverrplattfotheten, alt for å holde en ulidelig sorg på avstand.
Røger blottlegger denne mannens sjel enkelt, ekte og inderlig, med sår innsikt, stor humor og ukunstlet stemmeføring. Han har selv, i samarbeid med Per Olav Sørensen, valgt ut de ni sangene og tekstutdragene fra skuespillene "Huset" og "Limpan", og det enhetlige og helhetlige totaluttrykket bærer Sørensens utmerkede signatur.
MONA LEVIN
Kristin Skaare har en forkjærlighet for møtet mellom teater og musikk. Teateret har spilt en viktig rolle i utvikling av hennes musikalske uttrykk - å få mer "kjøtt og blod" og mindre "flinkis". Allan Edwalls varme, lurvete og romslige verden gikk naturlig nok "rett i hjertet". Forestillingen gikk for fulle hus, først på Torshovteateret, siden på Amfiscenen på Nationalteateret. Nå inviteres forestillingen til teaterscener i inn og utland. "Kom" var Kristins åttende forestillling. Andre kjente stykker er "Jeg hater måker", "Er du til eller fra" og "Mellom dynetrekk og lakenskrekk" (hennes egen forestillling som er sett av over 80.000 barn). Som musiker har Kristin Skaare jobbet med stjerneregissørene Gerhard Knoop, Catrine Telle, Svein Tindberg og Per Olav Sørensen.
Kristin Skaare og teateret
”Och lilla bäcken mot älven rinner.
Och älven rinner mot stora hav.
Och aldrig någonsin mer man finner
vad lilla bäcken blev av.”
Foto: Mona Nordøy
