Jeg var heldig og vokste opp med en masse pianoer og flygler rundt meg. Jeg elsket å spille, men likevel ble jeg stadig irettesatt. «Hun spiller vilt,» sa min klassiske pianolærer indignert fordi jeg ikke sluttet å improvisere på de klassiske stykkene hun forsøkte å lære meg. I ettertid kan jeg forstå at det ikke var like populært når jeg bare «fiksa litt» på invensjoner av Bach.

Kristin Skaare, barnebilde, piano

Hele oppveksten min handlet om musikk. I barnebursdager ville jeg spille stemningen eller «energien til bursdagsbarnet». Som 9-10 åring spilte jeg på scenen med bandmedlemmene som var en halv meter høyere enn meg og gikk på ungdomsskolen fordi de visste at jeg kunne improvisere. Som tenåring var jeg vaktmestervikar i Jar kirke, hadde egen nøkkel og låste meg inn til det fine Steinway-flygelet på vei hjem fra skolen. 

På videregående dro jeg rett til byen etter skolen, satte meg på Deichmanske og hørte plater og avsluttet gjerne med konsert på Club 7. Club 7 var New York for meg, og jeg kjente suset av en stor raus verden med musikerne som spilte der. Samtidig føltes det som å komme hjem og jeg gikk med selvfølgelig mine bort til lydteknikeren og spurte om jeg kunne sette fra meg sekken under mikseren. Det fikk jeg lov til. Senere hadde jeg spillejobber på Smuget i Kirkegata to-tre ganger i uka, selv om jeg strengt tatt ikke var gammel nok til å komme inn pga. skjenkebevilgninger.
Kristin Skaare, konsert

Tilfeldigheter gjorde at jeg som fersk musiker, som bare skulle spille på én låt i studio, endte opp med å spille en hel plate med myteomspunnede verdensstjerner - som alle viste seg å være fantastiske mennesker. Vi hadde lange samtaler om eksistensielle temaer, mens jeg lærte meg å spille trekkspill og rablet ned akkorder på servietter like før opptak. Plutselig var jeg studiomusiker. Siden den gang har jeg, ifølge Dagbladet, jobbet med halve musikk-Norge.

Jeg fikk gode sjanser tidlig i livet og når jeg i skrivende stund registrerer at jeg har levd utelukkende av musikk i 35 år, forundres jeg over hvor rikt livet har vært og hvor mye forskjellig jeg har fått være med på. Det har vært et genremessig spenn, med lange arbeidsdager, fra kinesisk tradisjonsmusikk på formiddagen, for så å kaste seg på et fly fra Bergen og rekke lydprøve på Rockefeller med Young Neils om kvelden. Og det har blitt mange sene kvelder. Jeg har fått jobbe med eventyrlige kollegaer, våre aller fineste artister, og jeg har stadig følelsen av at det er nå det begynner, det er nå det skjer!

Urbefolkninger har en egen iboende fornemmelse og innsikt knyttet til skapelsens tre faser; begynnelsen, midten og slutten - naturens indre syklus av liv død og nytt liv.  Jeg føler meg utrolig privilegert som har kunnet leve på denne måten, direkte ved skapende arbeid. For meg har det aldri handlet om å melke et kommersielt spor, men å oppleve det musiske livet, friskt og levende, som blankpussa messing.

 

Filosofen Hannah Arendt skriver i boken Vita Activa (1958):

«Ethvert menneske representerer en helt ny og unik begynnelse. Hver gang vi handler, kan vi introdusere noe nytt og uventet i verden. Hver gang kan vi sette i gang nye begynnelser.»

 

På denne nettsiden presenteres et utvalg av nye prosjekter, tidligere arbeider og sentrale samarbeidspartnere. Akkurat nå gleder jeg meg til lansering av nyinnspilt album, nye bestillingsverk, konserter, og KILDE musikkmeditasjon til høsten.